Bærbar design i Den gamle Prestegården i Budal
Sommerutstillingen i år er noe annerledes, og derfor spennende på en annen måte enn det vi har presentert tidligere.
Utstillingens devise er "Bærbar Design":
Siden hulemalerienes tid, -- ja, kan hende fra enda lenger tilbake, har vi hatt en eller annen form for klesdesign. Både med tanke på materialer, tilpassing og muligheter.
Vesker til nytte og pynt, og smykker, kom nok også med ganske så tidlig.
Mennesket er i sin opprinnelige natur en smule forfengelig.
Dessuten er det hevet over tvil, at helt fra den spede begynnelse, lå det innenfor disse områder av kunsten signalmuligheter for status.
Og, vakre stener har fulgt smykkekunsten fra tidlige tider og til i dag
Tidene forandrer seg, så også design, naturlig nok, men noe av ur-kraften, urinstinktet, ligger ved. Det ligger i viljen, trangen, til å lage kunst.
Dette er ikke noe en kan tvinges til, det er et behov, så sterkt at en er villig til å sulte, jo nesten ta sin død, for få utøve sin kunst.
Dette behov behøver i liten grad å få alvorlige konsekvenser i vårt land. Vi tar heldigvis vare på våre kunstnere. Vi lar dem få vise frem sine kunstverk, og få mulighet til å ha et verdig liv. Her hos oss i K.V.E er det ikke det kommersielle som er satt i høysetet, men gleden over å få vise god kunst, som vi ønsker alle skal få oppleve.
Vi har i år seks kunstnere. De er alle tildels ganske så forskjellige, men sammen gir de et fantastisk fint utrykk, og utfyller hverandre til et fin samstemt hele under tittelen "Bærbar Design".
De har alle dette iboende ønsket, og den nevnte udefinerbare trang og evne.
Jon Pettersen med sine stoffer. De overvelder i sin kreativitet, men er også nærmest litt rørende i sin sarte ømhet. Det vakre fargespill, som kan være direkte, og dristig, men som i sine kombinasjoner blir tandre og appelerende.
Han greier med stor kunstnerisk begavelse å sette fargene mot hverandre slik at de faller sammen i en samstemthet som nesten blir poetisk.
Neste kreasjon kan være i dristig ensfarget, som allikevel opptrer med et litt tandert utrykk gjennom vevens arbeid. Jon er en stor kunstner på sitt felt. Det feltet innebærer også hans presentasjon av sine verker. Intet er tilfeldig. Det er kanskje ikke godt å se det store arbeid som ligger bak.-- En ser at det er perfekt, at det gjør godt for øyet, og virker så enkel. Men nettopp der ligger det geniale. Det hele tilrettelegges med stor innlevelse og genuinitet, og er et kunstverk i seg selv.
Winnie Martinsens vesker er lekne små kunstverk. De forteller både i sin enkelthet, og i sin design, at de er vesker. Men de har denne personlige åre, som gjør at vi stopper litt opp. Vi blir nysgjerrige, de vil liksom si et eller annet. De appellerer til det litt udefinerbare. Vi finner både den gryende ungdom, den lekne tenåring og den modne kvinne i hennes kunst.
Vi ser også noe som virkelig er spennende,-- vi ser en kunstner i utvikling, en som videre har evne og glede til en spennende tid fremover. Hun liker det hun gjør, gledes ved, og over, det.
At jeg i sin tid hadde glede av å kjenne hennes far, som gikk så alt for tidlig bort, gjør at jeg ser med ekstra stor nysgjerrighet på hennes kunst, og synes å finne igjen den ekte glede, hans lekenhet,og det gode humør han var så kjent for.
Nå vet jeg jo det at Winni Marthinsen næemest er vokst opp og med nål og tråd. Her på Tjøme var i tidlige tider "Lillys magasin" et begrep.
Det den lille vevre innehaver, Lilly, ikke hadde i sin butikk innenfor vareområdet, det fantes ikke.
Senere overtok datteren Rudy, og førte forretningen videre, Rudy er Winnies mor. Det skal være en sann fornøyelse å følge Winnies kunstutvikling videre, måtte den aldri stoppe.
Irene Myrbostad har beæret oss med litt av sin hattekolleksjon. Hun kunne dessverre ikke være tilstede i dag. Flere av hennes hatter er utvilsomt Avant Garde. Hun tør der andre stopper, og grunnet sine kunstneriske evner, lykkes hun. Hun har bakgrunn fra billedkunst og det kan man se nettopp i den dristighet hun legger for dagen. Hattene er bilder i seg selv. Nå ikke som et tredimensjonelt utrykk på todimensjonell plate, men tredimensjonell i sin natur, hvilket gjør at vi får et skulpturalt billedinntrykk. Man blir først litt overveldet, men etterhvert glad. Glad for at noen følger sin kunstneriske trang og evne, og lager slike kunsverk. Glad for at mennesker, som har evne og vilje, med trygghet og stolthet ønsker å bære hennes kreasjon. Her ser vi også assosiasjoner bakover til urbefolkning, og tilbake, gjennom forskjellige fremmede, men alikevel kjente, tradisjoner, til vår egen tid. Dette gir den høyaktede benevnelse Haute Coiture utvilsomt med rette.
Blant våre smykkedesignere finner vi den samme kombinasjon av tradisjon og eksperimentell dristighet.
Vi begynner med Gunnhild Tjåland.
Her finner vi vikingtid og bunadsinspirasjon. Ja, tankene går faktum i noen grad tilbake til bronsealder. Hun er klar i tradisjon, men moderne i design. Hun vil videre, men med små skritt, og det er viktig. Spesielt når man rører ved norsk tradisjon.
Hun har ellers det samme til felles med de to andre, Grethe Jelsøy og Anne Pfeffer Gjengedal:
Alle forener de i sine arbeider det poetiske, det lekne og det tankevekkende. De bearbeider, med kunnskap om materialets muligheter, det harde metallet til noe mykt, organisk og bevegelig. Dette på en måte som gir smykkene et sterkt meningsfyllt og dristig utrykk. Formspråket gir, i samspill med titlene, grobunn for fantasi og ettertanke.
I noen av arbeidene går tankene også her til urbefolkningenes smykker, men tatt med i en kunstnerisk reise til moderne design.
Kjære fremmøtte, jeg vil påstå at her er bærbar design, som bør bæres med stolthet, og glede, for å hedre den kjærlighet de er skapt i.
Med dette erklæres sommerutstillingen 2011 for åpnet.
Slipp kunstnerne løs – det er sommer!
*
En kronikk av filosof Tore Frost
Så er sommeren over oss igjen.
St.Hans står for tur og midtsommernattens lys skal igjen bidra til å vitalisere oss nordboere.
Kunstnerne lever visst av lyset, for hvert år på samme tid formelig flommer kyst-Norge, og da særlig Vestfold,
over av kunstutstillinger, musikk-, litteratur- og teaterfestivaler, mens resten av Norge flommer over av brevann,
snøsmelting og store nedbørmengder.
Det ble, takk og pris, ingen storflom i år heller, men derimot har kunstnerne flommet inn over oss som aldri før.
Keramikere, glasskunstnere, tekstilkunstnere og smykkekunstnere har, ved siden av de mer tradisjonelle bildende kunstnere,
åpnet sine dører og viser nå hva de har holdt på med i vinterhalvåret.
De fleste galleriene og kunstsentrene har allerede åpnet sine sommerutstillinger, mens Vestfold-festspillene spiller opp fra og med St.Hans.
Sist ute er Kunstforeningen Verdens Ende som åpner sin årvisse sommerutstilling kommende lørdag i Den gamle Prestegård på Tjøme.
Hva skal vi med all denne kunsten? Hvis vi går ut fra at all kunst dreier seg om kommunikasjon, endrer spørsmålet seg:
Hva er kunstnerne opptatt av å kommunisere til oss idag?
Da blir svaret lettere å finne: Kunstnerne er på sett og vis vår tids diagnostikere.
De har til alle tider tatt sin tid på pulsen og utlevert sine bilder til oss – også de litterære og musikalske –
for å utfordre våre egne indre bilder, våre eksistensielle livsbilder, håpsbilder, trosbilder, våre lykkelige øyeblikksbilder
såvel som våre mer angstredne bilder.
Sommerens flom av kunstmanifestasjoner er rett og slett betingelser for nye øvelser i den eldgamle kunst å reflektere
over våre egne liv og vår samtid i møtet med kunstnernes billedskapende virke, det være seg bilder med eller uten titler.
Derfor er det noe riktig i det at kunstnerne møter oss som sterkest på årets lyseste tid,
hvor de fleste av oss har fått en fritid til å la livet dreie seg om mer enn alskens tidkrevende forpliktelser
i forhold til barnehage, skole, arbeidsliv, klubb- og foreningsliv.
Nå har vi gått inn i en årstid hvor alt trivielt liv på en måte stopper opp. Vi kan velge å reise bort på ferie
eller feriere der vi bor langsetter Vestfolds badestrender.
Sommeren gir oss en ledighet til å reflektere nærmere over hva vi egentlig vil med våre liv.
Derfor er kunsten så viktig, nettopp på denne årstid hvor vi så lett kunne stå i fare for å dovne bort som solslurpende
badegjester eller nomadiske turister på denne lyseste og varmeste tid av året.
Kunsten har noe å si oss når alt er blitt så transparent og vi lettere kan ta kunstens bilder med oss i både våre indre og ytre liv,
gjerne også la kunsten ta oss gjennom sommeren på en slik måte at vi kan møte høstmørket med nye livs- og lysfaktorer.
Derfor må sommeren stå i kunstens tegn, og derfor ønsker vi kunstnerne velkommen til alle galleriene, på alle festivalene,
i alle krambodene, og hvor de ellers har valgt å møte oss med bilder som på sitt beste kan rense og stemme vår synsevne
såvel som lytteevne, vår følsomhet og mottagelighet for nye inntrykk og andre perspektiver. Lykke til: Slipp kunstnerne løs – det er sommer!
